|
TURBOHISTORIKK Det
at det tilfeldigvis var en Honda CX med turbo, betydde ikke så mye for
meg da, men jeg likte sykkelens utseende og det var det. Jeg
kjøpte den – pris kr 22.000. Etter
å ha fått skilter på og fått prøvekjørt den i noen dager, syntes
jeg at sykkelen var OK. Den
startet lett, var ukomplisert å kjøre, fint bunndrag osv.
Men etter at jeg ble modigere i bruken av den, begynte det å
skje saker og ting med sykkelen som jeg da ikke selv hadde kunnskap om
hvorfor skjedde. Første
gangen jeg skulle forsøke om akselrasjonen var noe å skryte av, fikk
jeg et lite sjokk. Jeg tok
ut på motorveien og kjørte sykkelen etter normale forhold bra ut på
girene. Kommet opp i ca 100
km/ i 3.gir og hadde til hensikt å fortsette, følte jeg det plutselig
som om sykkelen ikke hadde lyst til å ha meg med lenger.
Det virket som om den fikk et spark bak ved ca 6000 rpm. og jeg
hadde en følelse av at jeg måtte klamre meg fast til styret.
Men følelsen forsvant fort, for plutselig døde sykkelen hen,
samtidig som ”Fuel varning” lampen ble veldig rød.
Det første jeg gjorde var å kjøre til siden på vegskulderen
for å roe meg ned etter ”kicket”.
Jeg stoppet motoren og stod der i ca 2 minutter.
Hjem måtte jeg, så jeg startet opp sykkelen igjen, og nå gikk
den som om ingenting hadde hendt. Videre
gikk turen ukomplisert, men det tok noen tid før jeg turde å teste
aksen igjen. Etter
noen tid oppdaget jeg at hver gang turtelleren passerte 6500 rpm, kom
”Game over” lampen på igjen, men at jeg kunne resette den ved å slå
tenningen av og på igjen mens jeg kjørte.
Jeg levde med problemet til vinteren og derved tiden kom for å
ha sykkelen på service, og jeg leverte den inn til det lokale
Honda-verkstedet med beskjed om at de måtte se over hele sykkelen.
Dette var vel første og siste gangen den sykkelen var på
verksted mens den var i min besiddelse. Etter
noen dager fikk jeg dommen: 1.
Turboen måtte skiftes. Waste-gaten var ikke mulig å få til å
bevege seg. 2.
Pro-linken var helt ødelagt. 3.
Ventilene måtte justeres. Som
den uerfarne mc-mekanikeren jeg var, overlot jeg saken til verkstedet,
men de var høflige nok til å anbefale meg å få fatt i brukte deler,
da ny turbo ville koste ca 25.000 kr. - Ja du ser rett!!!
Ny pro-link ville koste ca 5.000 kr. Etter
en tids søken, fikk jeg sendt brukt turbo og prolink fra et firma på
Mysen. God service der. Totalt
kom reparasjonen meg på ca 10.000 kr., men nå var sykkelen som
”ny”. Den
var faktisk i så god stand, at Hondaverkstedet ringte og ville ha den
som utgangspunkt for målinger når de hadde andre turboer inne for
service. Sykkelen
hadde nå 48000 km ”på nakken”, og jeg spurte verksmesteren om hva
jet nå kunne forvente meg av større reparasjoner. Han kunne ikke tenke seg at jeg ville få problemer av noe
slag, men antydet forsiktig at det var helt normalt å skifte dynamo
relativt ofte på denne type sykler. Våren
–95, ble jeg gjort oppmerksom på en liten ”note” i MC-avisa.
Jeg kan nå ikke huske av hvem, men det var en invitasjon til det
første ”internasjonale” turbotreffet i Europa, og det skulle finne
sted i Holland i slutten av august. Det tok ikke mange minuttene før jeg hadde bestemt meg for
å være med der. Jeg ringt
et oppgitt telefonnr., og så var jeg påmeldt. Treffet
skulle være på et sted som het Oostkapelle, sør i Nederland, og varte
fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Onsdag
før treffet, kjørte Terje Lønøy og undertegnede om bord i M/F
”Bergen” med kurs for Hanstholm i Danmark med hver vår MC. Vi hadde
med campingutstyr. Turen
nedover gikk greitt, selv om det var første gang for oss begge å kjøre
på Autobahn. Sent
torsdag kveld, slo vi opp telt på en campingplass et stykke vest for
Bremen, og om morgenen bar det videre.
Jeg reagerte ikke så mye på at det var lite strøm på
batteriet til turboen – den måtte dyttes i gang. Kl
1330, begynte sykkelen min å fuske.
Det virket som om der var ”kengurubensin” på tanken. Dette holdt den på med i ca 1 km, så stoppet den.
Den var død. Ingen strøm på batteriet.
Det nyttet ikke å skubbe den i gang., og forsøk på bruk
av startkabler fra en hjelpsom bilist, resulterte ikke i annet
enn at motoren stoppet med
en gang startkablene ble fjernet. Sykkelen
ble parkert inne på en bensinstasjon etter at de der hadde konstatert
at ”batteriet var ødelagt”. Terjes
sykkel brakte oss nå til nærmeste Hondaforhandler hvor nytt batteri
ble innkjøpt – kr 550 takk – og så tilbake til turboen som startet
med en gang batteriet var skiftet.
Forsinkelse på ca 2,5 timer. Kl
1900 fredag kveld kjørte vi inn på campingplassen der treffet var.
Mottagelsen var enorm. De
hadde selvfølgelig ventet på oss, og da jeg fortalte grunnen til
forsinkelsen, så jeg bare hvordan de ”erfarne” turboeierne vekslet
blikk og antydningene kom om brent dynamo. –”Lichtmachine”.
Som den stae person jeg er, var jeg ikke villig til å godta
dette umiddelbart, men når sykkelen begynte å fuske med det nye
batteriet, forstod jeg etter hvert at noe fundamentalt galt var fatt. De
andre turboeierne var svært hjelpsomme, og at så lenge jeg var på
treffet, var det vare å bytte batteri med en annen turbo hver 2. time.
Jeg skjøv tanken på hjemturen bort, og konsentrerte meg om
treffet. Dette ble gjennomført
på en perfekt måte. Bare
en gang følte jeg meg liten og bortkommen.
Det var lørdag kveld på vei hjem til campingplassen etter en
lengre utflukt. Sammen med
tre andre, kjørte vi ”hjemover i mørke, pøsende regnvær med
kraftig vind, og der, midt oppå et dike, med Nordsjøen rett på,
stoppet sykkelen igjen. Tomt batteri. Det
var bare å bytte. Men den
som tror at det er behagelig å skru i stummende mørke med regnet øsende
ned, kalde fingre og ingen lommelykt, og med muttre som til stadighet
triller unna, kan jo forsøke dette selv. Jeg kan ikke nå huske hvor mange turboer som var på treffet, men ca 40 må det nok ha vært. Den Nederlandske turboklubben hadde lagt ned mye arbeid i dette første internasjonale turbotreffet. Der var deltakere fra Tyskland, Belgia, England inklusive Island of Jersey, Skottland, Sveits og NORGE. Det kan nok være her allerede at tanken om en norsk turboklubb ble unnfanget. Treffet
ble gjennomført og fellesturene forløp godt inkludert batteribyttet,
men hva hjemturen? Jeg
hadde ikke noen turboer å bytte batteri med!!
Da
var det at en reddende engel materialiserte seg. Han het Dietmar Weinel.
Han tilbød seg å skifte dynamoen for meg om jeg ble med han
hjem til Buedingen. Kunne
jeg avslå? Mandag
morgen bar det av gårde i følge med turboer fra Tyskland.
De hadde nok mye større erfaring i kjøring på Autobahn enn både
Terje og meg. De brydde seg
ikke om at regnet pøste ned. Av
gårde bar det i 160 km/t, og jeg innrømmer gjerne at jeg holdt på å
pisse meg ut i redsel for den høye farten i pøsende regnvær.
Hjemme
hos Dietmar begynte operasjon dynamobytte nærmest umiddelbart, og før
kvelden var omme, var motoren tilbake i sykkelen med ”ny” brukt
dynamo. Tirsdag morgen ble
resten av delene satt tilbake på sykkelen, og kl 1300 var det oppstart
med ny dynamo. Onsdag
morgen bar det nordover Tyskland, og med en overnatting i Danmarks
skoger, var vi tilbake på båten torsdag kl 1500.
Flott tur, og i tillegg var jeg nå blitt i stand til å skifte
dynamo på egen hånd og kunne hjelpe andre i samme situasjon. I
løpet av vinteren, forsøkte jeg å finne fram til andre turboeiere i
Norge. Jeg averterte i
MC-avisen, uten å få nevneverdig respons. Juni
–96 reiste jeg til det tyske turbotreffet.
Der traff jeg igjen mange av de samme personene som var i
Nederland året før. De
lurte på om jeg hadde klart å samle nordmennene, noe jeg måtte svare
benektende på. Vel
hjemme, bestemte jeg meg for å forsøke å samle norske turboeiere.
Jeg skrev brev til offentlige myndigheter i Oslo, og fikk liste
med reg.nr på samtlige Honda CX 500 turboer som hadde blitt innført
til Norge. Jeg visste da
intet om 650. Etter å ha
skrevet til hver enkelt av eierne, fikk jeg etter hvert respons hos
noen, slik at ved utgangen av –97 var der ca 20 stykker som sa seg
interessert i å være med i det som senere skulle komme til å hete: Honda
CX Turboklubb Norge. Juli
–98 ble det første norske turbotreffet avholdt i forsiktige former på
Valen, Sotra, utenfor Bergen. Vi
klarte å samle 10 turboer, noe som var som forventet.
Selve arrangementet var ikke å mye å skryte av, men
kameratskapet og miljøet rundt denne sykkelen syntes å være flott,
slik at vi bestemte at turbotreffet skulle bli en årlig foreteelse. Vi
har hatt tre treff siden: -99
Levanger,
14 sykler -00 Harestua, 23 sykler -01
Venjaneset,
19 sykler. Neste
sommer holdes treffet på Fosenhalvøya utenfor Trondheim 12. – 14.
juli under ledelse av Kjell Neverås. Jeg
håper at så mange som mulig avser disse datoene til å følge
turbomiljøet på kroppen. Dette
var et forsøk på å erindre historien om Honda CX Turbo Klubb Norge og
dens tilblivelse. Jeg
garanterer ikke at alle tidspunkter er 100% korrekte, men at
unnfangelsen skjedde under treffet i Nederland i –95 er vel et faktum. Pr i dag har klubben til sammen 34 medlemmer, noen er utenlandske. Noen norske faller fra av grunner som jeg verken vet eller setter mye inn på å få vite. Men noen kommer også til. Jeg håper selvfølgelig at alle norske turboeiere vil være med oss, men det er vel for mye å håpe på. Dersom du vet om noen, som vet om noen, som vet… osv., er det bare å fortelle om oss. Vi hjelper gjerne til, dersom du har problemer med eller spørsmål om denne elskelige bastarden vår som heter Handa CX Turbo. Med hilsen Magne
|
De
som kjørte flest km. til treffet...
Motoren
ute.